Skogtur uten å lese kart,,

kan by på overraskelser. Jeg satt og så flotte stier på nettet og tenkte at det kunne jo vært koselig å tatt en rooolig langtur (målet var 12 km) i naturen enn på fortau.

en av maaange bakker,,,

Jeg kjørte opp til Årbogen og startet,- litt oppover er jo greit,- jeg jogga sakte og lunta fornøyd avgårde, men oppover ble til enda mer oppover og for hver sving viste bare en ny, enda mer brutal bakke seg..
Etterhvert begynte jeg å bli litt motløs,- denne økta skulle jo gå pent for seg med trivelig puls. Før 2 km var nådd, peste jeg som en hval og lårene begynte å bli sure. Etter 3 km stoppa jeg litt opp, gikk litt og tok et bilde av det som var foran meg.
Når skulle dette egentlig ta slutt? Jeg gikk innimellom, men prøvde å jogge mesteparten av tida. Så tenkte jeg at det er jo greit nok,- jeg får løpe/gå opp til 6 km var nådd og så løpe nedover - da fikk jeg 12 km totalt.
Etter 4 km begynte jeg å bli skikkelig sur. Denne økta gikk jo rett vest,, ingen rolig, jevn puls, ingen lunteløping som jeg hadde gleda meg til, bare sånn rykk og napp følelse.
Etter litt over 5 kilometer begynte det endelig å bli litt mer joggevennlige forhold og jeg la meg i fint driv - skikkelig herlig. Borte var sure bein og humør og alt var bare tipptopp.

flotte løpestier

Da telleren viste 6 km hadde jeg ikke lyst til å snu bare for å dundre ned de bakkene så da tok jeg en gedigen sjefsavgjørelse og tok en sti til venstre. Hvor lurt var det egentlig? Jeg visste jo at da ble rundturen langt over 12 km, men akkurat da følte jeg meg helt fin og tok sjansen. Stien var steinete og gjørmete og krevde hopping hit og dit mens jeg løp, egentlig ganske morsomt.
Etter 8 km kom jeg ut på en fin vei og her var det veldig trivelig å løpe,- bortover og litt nedover som gjorde at farten økte betraktelig.
Været var kanon og idyllen føltes ut som at ingen ende ville ta.

Sjekka jevnlig på gps og tok til venstre mot flere vann og da jeg hadde løpt litt over 9 km viste Urdevann seg på høyre side. Så idyllisk bare et skogsvann kan bli.

masse vak på vannet

Aner ikke hva de fyller veiene med, men det var sort, lukta heslig og tiltrakk seg masse små insekter som lurte seg ned både hals, nese og øyne. Prøvde febrisk å vifte de vekk, men til ingen nytte. Lurer litt på hvor mange insekter jeg fikk i meg på turen, det var mange.
Ved 10 km begynte returen hjemover. Visste at det ble mye nedoverbakker så  begynte å løpe fortere,- lå på 11 - 12,5 km/t i svak nedoverbakke og alt føltes helt greit. Men nedover ble jo bare mer og mer nedover og kjente at leggene fikk kjørt seg litt mens pulsen var fin så kilometerne gikk fort unna.
Og når jeg runda 14 km begynte jeg å bli litt smålei,- bare oppover og bare nedover er ikke direkte motiverende og blir ensformig.

hva driver du med?

Da jeg hadde løpt 15 km tok jeg en liten gåpause for å la bena få litt ro fra all dunkinga i bakken alle nedoverbakkene førte med seg og fikk hils litt på disse som glodde intenst på meg.
Siste distansen løp jeg mest på viljen for nå var jeg egentlig veldig klar for å se bilen min og ikke lenge etter var jeg framme.
Satt meg i bilen og først da merka jeg hvor kjørt beina mine var. Det brant under føttene og jeg var litt ør i hodet på grunn av vannmangel.
Alt i alt var turen fin, men frister ikke å ta samme runden en gang til. Det blir for mye opp og ned. Men jeg må finne noen andre løyper som passer bedre til løping for skogen er jo så vakker og tusen ganger mer trivelig å løpe her enn langs bilveier.
Det ble en mye lengre tur enn planlagt og av de 16,7 km som ble tilbakelagt vil jeg tippe at jeg kanskje gikk cirka 500 meter totalt og det er jeg godt fornøyd med. Turen varte i 1 time og 55 minutter ganske nøyaktig så det er gøy å vite at jeg faktisk kan holde i gang såpass lenge.


Lite tips til meg selv med tanke på neste gang:
LES KARTET SKIKKELIG!!!